Marianne Takle's homepage

Aktivistenes arena

Innvandrerorganisasjoner bygger langsomt opp en kultur for politisk deltakelse.

KRONIKK
Marianne Takle
Klassekampen fredag 24.2. 2012

Last ned pdf av kronikken her.

I Norge har utenlandske statsborgere som har fylt 18 år og har bodd i Norge minst tre år, rett til å stemme ved lokalvalg. De har også lov til å stille som kandida- ter ved valgene. Selv om vi finner tilsvarende ordninger i flere små europeiske land, som de nordiske landene og Be-Ne-Lux-landene, er dette på ingen måte noen selvfølge. I de fleste andre europeiske land er det bare landets egne statsborgere som kan stemme ved lokalvalg.

I tillegg til disse rettighetene, gir både staten og Oslo kommune støtte til innvandrerorganisasjoner som arrangerer tiltak for å øke valgdeltakelsen. Grunnen til dette er at valgdeltakelsen er lavere i minoritetsmiljøene enn i majoritetsbefolkningen.

Jeg har nylig gjennomført en undersøkelse av 16 tiltak som ulike innvandrerorganisasjoner i Oslo fikk offentlig støtte til før kommunevalget høsten 2011. Organisasjonene utgjorde bare en liten andel av de totalt 283 lokale innvandrerorganisasjonene som var registrert i Oslo i 2011. Alle tiltakene rettet seg mot grupper fra Asia og Afrika, noe som også speiler sammen- setningen av innvandrer- befolkningen i Oslo.

Undersøkelsen kan ikke si noe om hva som får personer med innvandrerbakgrunn til å delta eller ikke delta i valg. Materialet er for lite. Men den gir et inn- blikk i hvordan de offentlige tiltakene virker, og noen av de politiske mekanismene som ligger bak.
Man skal ikke ha arbeidet lenge med innvandrerorganisasjoner før man ser at de fungerer nokså ubyråkratisk. Selv om de dokumenterer at de oppfyller kommunens krav om at organisasjonene skal ha medlemsregister, at ledelsen skal være demokratisk valgt, og at alle søknader fyller formelle krav, fungerer de fleste av organisasjonene på en ganske uformell måte. Aktiviteten gjøres på fritiden og bygger mye på bekjentskaper, uformell kontakt og telefonlister. Slik var det også i de undersøkte tiltakene.

Et av de viktigste funnene var at innvandrerorganisasjonene fungerer som arena for aktivister. Sammen med retten til å delta i lokalvalg, har den offentlige støtten til tiltak for å mobilisere til politisk deltakelse skapt et handlingsrom for ressurssterke personer i innvandrerorganisasjonene. Disse aktivistene har mange felles trekk. De framstår som idealister. De ønsker å trekke flere personer med innvandrer- bakgrunn med seg slik at de blir politisk aktive og deltar i valg.

Aktivistene i undersøkelsen hadde forbausende lik situasjonsforståelse. De kom med like- lydende begrunnelser for hvorfor aktivistene trakk fram behovet for informasjon om det politiske systemet i Norge. Dette begrun- net de med at det er vanskelig å bli motivert til å delta i valg, hvis man ikke vet hvordan det politiske systemet fungerer. Mange la i tillegg vekt på å gi opplæring i hva de ulike partiene sto for.

Alle framhevet betydningen av grunnleggende demokratiske prinsipper. Et argument som stadig vendte tilbake, var at hvis man skal bo i Norge, må man delta for å kunne påvirke. En aktivist formulerte det slik: «Vi har sammenliknet med områdene vi kommer fra, og ville fortelle hvor frie vi er i dette landet, og forklare at så lenge vi bor i dette landet, må vi delta. Vi har framhevet det samfunnsmessige og personlige ved deltakelse når vi bor i dette landet.»

Mange henviste til frihet og muligheter. Det tyder på at det er viktig å delta politisk. Samtlige refererte de til statistik- ker som viser at det er lavere valgdeltakelse blant minoriteter enn det er i majoritetsbefolknin- gen. Uansett hvilken etnisk eller nasjonal gruppe de tilhørte, pekte aktivistene på behovet for å spre kunnskap om betydningen av politisk deltakelse. De fleste aktivistene ble drevet av en form for idealisme på demokratiets vegne.

I politiske fagmiljøer diskuterer man om velgere med innvandrerbakgrunn har en tendens til å stemme på kandidater med samme etniske bakgrunn. Siden man kan gi personstemmer ved kommunevalget, kan det gi store utslag. Det er grunn til å tro at dette fikk konsekvenser for Arbeiderpartiet i Oslo høsten 2011, hvor valget førte til at 11 av partiets 20 representanter har innvandrerbakgrunn. For bystyret som helhet var utslaget mindre dramatisk. I det nye bystyret har 27 prosent av representantene innvandrerbakgrunn, og det tilsvarer omtrent andelen stemmeberettigede med innvandrer- bakgrunn i hovedstaden.

Hvis store grupper gir personstemmer ut fra etnisk bakgrunn, bringer dette etnisk identitets- organisering inn i parlamentariske organer. Flere av aktivistene i innvandrerorganisasjonene mente dette var problematisk. De var kritiske til etnisk kopling mellom velgere og representanter. Samtidig ga de et nyansert bilde av hvilke mekanismer som kan ligge bak resultatet i Oslo.

Mange aktivister var opptatt av at det var viktig å ha personlig kjennskap til kandidatene. De mente det er positivt at det blir engasjement slik at mange stemmer, men at det er negativt om man bare stemmer på personer fordi man kjenner dem. Enkelte framhevet at også partiene har en del av ansvaret. De sender ofte representanter med innvandrerbakgrunn til innvandrerorganisasjonene for å informere om valget. De mente at politiske representanter med innvandrerbakgrunn vet hvordan de skal overbevise om at man må velge dem. Samtidig la flere aktivister vekt på betydningen av at personer med innvandrer- bakgrunn står fram som rolle- modeller, og at dette er en grunn til at mange stemmer på dem.

Ingen aktivister påsto at det var noen direkte sammenheng mellom innvandrerorganisasjonenes tiltak og innvandrerbefolkningens valgdeltakelse i 2011. Mens enkelte la vekt på valget i 2011, regnet andre tiltakene som en langsom oppbygging av en kultur for politisk deltakelse. På denne måten utnyttet aktivistene det handlingsrommet som var skapt gjennom valgretten og støtten til tiltak i innvandrerorganisasjonenes regi, for å skape kulturell endring over tid.