2010.07.19 På vei mot bristepunktet
Med andre ord.
Klassekampen 19.07.2010
Last ned som pdf.
Når EU forsøker å løse Europas finanskrise er Tysklands betalingsvilje avgjørende. Men hvorfor går den tyske regjering med på å betale store deler av regningene til Hellas? Forbundskansler Merkel har fått et mer og mer forvridd ansiktsutrykk i løpet av prosessen. Det kan skyldes at den tyske befolkning blir stadig mer skeptisk til både euroen og redningsforsøkene, selv om redningspakken har støtte i Forbundsdagen.
Slik Merkel ser det, vil et sammenbrudd i euroen føre til at EU bryter sammen, og da bryter også ideen om europeisk samling sammen. Hun mener at en av årsakene til problemene er at 16 land i EU har felles valuta, men ingen politisk og økonomisk union. Merkel vil at krisen skal brukes til å innføre dette. Hvorfor er det så viktig for Tyskland å opprettholde EU, når det har så store kostnader?
En del av svaret ligger i den politiske situasjonen i Europa for 20 år siden. Den tredje oktober 1990 ble de to tyske statene gjenforent. Den tyske samlingen var Europas største nasjonale prosjekt etter den annen verdenskrig. I de første årene etter gjenforeningen var mange redde for at et samlet Tyskland ville få for mye makt, og både den britiske og den franske statsministeren var skeptiske til samlingen.
I dag er det få som ytrer slik skepsis. En hovedårsak til dette er at den tyske ledelsen har valgt å utøve politisk innflytelse gjennom EUs organer. Innføringen av euroen var et ledd i styrkingen av disse organene. For å forstå EUs og euroens betydning for Tyskland må man derfor kjenne den historiske bakgrunnen for samlingen.
Det tyske spørsmål
Gjenforeningen i 1990 kan forstås som vår tids løsning på et gammelt politisk spørsmål. Tyskerne er Europas største folkegruppe, men politisk har de vært splittet. Hvis tyskerne ble samlet i én stat, ville dette forrykke maktbalansen i Europa. Spørsmålet om hvordan det tyske området skulle organiseres har derfor vært diskutert i lang tid, og kalles det historiske tyske spørsmål.
Det tysk-romerske riket besto av en løs sammenslutning av små fyrstestater. Riket ble oppløst av Napoleon i 1806, og året etter reiste filosofen Fichte spørsmålet om det var grunnlag for å etablere en tysk nasjonalstat. Internt blant tyskerne dreide det seg om å definere en tysk nasjonal identitet. Dette hadde både en kulturell og en territoriell side. De tysktalende var ikke samlet på noe enhetlig territorium. Hvor stor del av det tyske kulturelle fellesskapet kunne da forenes i en tysk stat? Det eksterne spørsmålet dreide seg om hvordan en tysk nasjonalstat kunne integreres i det europeiske statssystemet uten at maktbalansen ble alvorlig forrykket.
Det har vært mange ulike formuleringer av det tyske spørsmål, og minst like mange svar. Gjennom hele 1800-tallet førte de intellektuelle teoretiske diskusjoner om omfanget av den tyske kulturnasjon, og dens forbindelse til en tysk stat. Det første konkrete svaret på disse spørsmålene kom under Tysklands første samling under Bismarck i 1871. Dette ble kalt ’kleindeutsche Lösung’ fordi den ikke inkluderte alle tyskspråklige områder. Den førte også til en sterk sentralisering av tysk makt. Bismarcks europapolitikk var et svar på det tyske historikere kaller ’Einkreisungstrauma’, eller innsirklingstraumet. De europeiske statene var engstelige for tyskernes makt, mens tyskerne var redde for at de omliggende landene skulle alliere seg mot dem. Her ligger også kjernen i 1900-tallets variant av det tyske spørsmål. Kunne man forene eksistensen av en sterk tysk nasjonalstat med en stabil og fredfull europeisk orden? De to verdenskrigene var på tragisk vis benektende svar på dette.
Etter første verdenskrig forsøkte de seirende europeiske statene å stabilisere Europa ved å holde Tyskland nede økonomisk. Det fikk som kjent katastrofale resultater, da Hitler ville ha revansj. Etter annen verdenskrig var det fortsatt et uttalt mål for seiersmaktene å kontrollere tysk makt, men da ved å holde Tyskland nede politisk. Løsningen ble å dele Tyskland i to separate stater, hvor de to statene ble integrert på hver sin side i konflikten. Under den kalde krigen var maktbalansen redusert til en konflikt med to supermakter, som overstyrte den gamle europeiske maktbalansen mellom flere stater.
Med avviklingen av den kalde krigen kom spørsmålet om organiseringen av den tyske statsdannelsen i Europas sentrum opp på nytt. Gjenforeningsprosessen i 1989/90 viser tydelig hvordan forholdet mellom det indre og ytre tyske spørsmål henger sammen.
Én tysk nasjonalstat i 1990
Den tyske gjenforening i 1990 ga løsninger på grunnleggende nasjonale spørsmål som bare hadde funnet en midlertidig løsning under den kalde krigen. Under den kalde krigen hadde de to tyske statene operert med et begrep om ’to stater og en nasjon’. Samtidig som de anerkjente hverandre som suverene stater, betraktet de sitt gjensidige forhold som interne tyske relasjoner. Begge statenes konstitusjoner inneholdt en formulering om at det var et mål å gjenforene Tyskland.
Gjenforeningen skjedde ved at de fem østlige delstatene ble innlemmet i den vestlige Forbundsrepublikken. Samtidig ble den tidligere vesttyske grunnloven endret fra å ha midlertidig status til å bli permanent. Dette skapte ikke bare en konstitusjonell kontinuitet for Forbundsrepublikken. Det tidligere Vest-Tysklands forhold til andre land ble videreført. Her var medlemskapene i det europeiske fellesskap og den atlantiske alliansen spesielt viktig.
Først i forbindelse med gjenforeningen ble Tyskland formelt anerkjent som en suveren stat. De to tyske statene var riktignok anerkjent som suverene stater i 1954, men de var fortsatt underlagt en rekke restriksjoner, og anerkjennelsen gjaldt ikke et framtidig samlet Tyskland. De vestlige allierte forbeholdt seg retten til kontroll over Berlin og en eventuell tysk samling, samtidig som de beholdt militære styrker på tysk jord. Den tyske samlingen ble derfor gjennomført som en avtale mellom de to tyske statene og de fire tidligere okkupasjonsmaktene, den såkalte 2+4-avtalen.
Seiersmaktene hadde bare anerkjent de tyske grensene i øst så lenge Tyskland var delt. Samlingen førte til at grensene mellom Tyskland og Polen måtte anerkjennes på ny. Da denne grensen ble trukket opp etter krigen, ble tidligere tyske områder polske. Dette var områder som hadde stor historisk betydning for Tyskland. Grensene ble ikke internasjonalt bindende før en felles avtale mellom Tyskland og Polen var signert i november 1990. Den ble ratifisert i den tyske forbundsdagen så sent som i oktober 1991.
Med Tyskland i midten
Gjenforeningen løste den indre organiseringen av den tyske nasjonalstaten. Samtidig provoserte den frem spørsmålet om hvilken rolle det samlede Tyskland skulle spille i Europa.
Den kalde krigen hadde gjort Tyskland ’Europafähig’. Begge de tyske statene var innlemmet i allianser som regulerte deres utenriks- og sikkerhetspolitikk. Etter gjenforeningen forlot rundt 650 000 utenlandske soldater tysk territorium. Da den siste russiske soldat forlot tysk jord i august 1994, skrev den liberale ukeavisen Die Zeit at først nå var annen verdenskrig over.
Med gjenforeningen økte den føderale republikkens territorium med rundt 100 000 km2 og rundt 15 millioner mennesker. Dermed ble Tyskland mye større enn alle andre land i Europa, bortsett fra Russland. Landet er åtte ganger så stort som Tsjekkia, dobbelt så stort som Polen, og 1,3 ganger Frankrike og Storbritannia. Dette påvirker stemmevekt og innflytelse i EU.
Tysklands klassiske posisjon midt i Europa, ’die deutsche Mittellage’ fikk også ny betydning. Plasseringen midt på det europeiske kontinentet har gjort Tyskland til et transittland mellom regioner, og et møtested for ulike ideologier og religioner. Under den kalde krigen var dette underordnet konflikten mellom de to supermaktene. Spesielt etter den russiske tilbaketrekningen i 1994 fikk den geografiske beliggenheten ny betydning. Tysklands grenser mot øst utgjorde da grensene mellom stabilitet og ustabilitet, og mellom rik og fattig. Helt fram til NATOs første utvidelse i 1999 og EUs utvidelse østover i 2004 var den tyske østgrensen også grensen for medlemskap i stabile internasjonale organisasjoner. Tyskland hadde sterk interesse i å utvide både EU og NATO. Utvidelsene skulle sørge for en vestliggjøring av landets naboer i øst.
Tysk handlefrihet gjennom EU
Det gjenforente Tysklands nye størrelse, formelle suverenitet og sentrale posisjon i Europas sentrum kunne øke naboenes uro over å ha fått en ny kjempe midt i Europa. Tidlig på 1990-tallet var det viktig for tyske politikere å berolige naboene. Det gjaldt å demonstrere at tysk politikk var preget av kontinuitet. Landet hadde ingen stormaktsambisjoner, og ønsket ikke å handle på egen hånd. Tyskland forfulgte sine nasjonale interesser og utøvet sin økende politiske makt ved å kanalisere dem gjennom integrasjon i EU og samarbeid i NATO. På denne måten ønsket tyskerne å forsikre omgivelsene om at de var en forutsigbar partner. Den klassiske maktbalansen mellom europeiske stater skulle erstattes av overnasjonal integrasjon, styrt gjennom felles lover. Integrasjon i EU er den tyske strategien for å løse det tyske spørsmål i dag.
Ønsket om å bli integrert i et handlekraftig EU var avgjørende for Maastricht-traktaten, hvor grunnlaget for det europeiske valutasamarbeidet ble lagt. Stabilitetspakten, som skulle tvinge landene til budsjettdisiplin, var en tysk idé. Nå viser det seg at ingen har klart å holde seg innenfor de økonomiske begrensningene.
Det er en skjebnens ironi at krisen i euroområdet dukket opp rett før 20-års jubileet for gjenforeningen. Forbundskansler Merkel sier åpent at finanskrisen og problemene med euroen truer det europeiske samarbeidet. Hvis eurosamarbeidet ryker, kan den overnasjonale strukturen som har gitt det gjenforente Tyskland politisk handlingsrom bryte sammen. Det er ikke det minste underlig at de andre EU-landene sender regningen til den tyske kansleren. Men det bør heller ikke overraske noen at hun skjærer grimaser når hun betaler.
Med andre ord.
Klassekampen 19.07.2010
Last ned som pdf.
Når EU forsøker å løse Europas finanskrise er Tysklands betalingsvilje avgjørende. Men hvorfor går den tyske regjering med på å betale store deler av regningene til Hellas? Forbundskansler Merkel har fått et mer og mer forvridd ansiktsutrykk i løpet av prosessen. Det kan skyldes at den tyske befolkning blir stadig mer skeptisk til både euroen og redningsforsøkene, selv om redningspakken har støtte i Forbundsdagen.
Slik Merkel ser det, vil et sammenbrudd i euroen føre til at EU bryter sammen, og da bryter også ideen om europeisk samling sammen. Hun mener at en av årsakene til problemene er at 16 land i EU har felles valuta, men ingen politisk og økonomisk union. Merkel vil at krisen skal brukes til å innføre dette. Hvorfor er det så viktig for Tyskland å opprettholde EU, når det har så store kostnader?
En del av svaret ligger i den politiske situasjonen i Europa for 20 år siden. Den tredje oktober 1990 ble de to tyske statene gjenforent. Den tyske samlingen var Europas største nasjonale prosjekt etter den annen verdenskrig. I de første årene etter gjenforeningen var mange redde for at et samlet Tyskland ville få for mye makt, og både den britiske og den franske statsministeren var skeptiske til samlingen.
I dag er det få som ytrer slik skepsis. En hovedårsak til dette er at den tyske ledelsen har valgt å utøve politisk innflytelse gjennom EUs organer. Innføringen av euroen var et ledd i styrkingen av disse organene. For å forstå EUs og euroens betydning for Tyskland må man derfor kjenne den historiske bakgrunnen for samlingen.
Det tyske spørsmål
Gjenforeningen i 1990 kan forstås som vår tids løsning på et gammelt politisk spørsmål. Tyskerne er Europas største folkegruppe, men politisk har de vært splittet. Hvis tyskerne ble samlet i én stat, ville dette forrykke maktbalansen i Europa. Spørsmålet om hvordan det tyske området skulle organiseres har derfor vært diskutert i lang tid, og kalles det historiske tyske spørsmål.
Det tysk-romerske riket besto av en løs sammenslutning av små fyrstestater. Riket ble oppløst av Napoleon i 1806, og året etter reiste filosofen Fichte spørsmålet om det var grunnlag for å etablere en tysk nasjonalstat. Internt blant tyskerne dreide det seg om å definere en tysk nasjonal identitet. Dette hadde både en kulturell og en territoriell side. De tysktalende var ikke samlet på noe enhetlig territorium. Hvor stor del av det tyske kulturelle fellesskapet kunne da forenes i en tysk stat? Det eksterne spørsmålet dreide seg om hvordan en tysk nasjonalstat kunne integreres i det europeiske statssystemet uten at maktbalansen ble alvorlig forrykket.
Det har vært mange ulike formuleringer av det tyske spørsmål, og minst like mange svar. Gjennom hele 1800-tallet førte de intellektuelle teoretiske diskusjoner om omfanget av den tyske kulturnasjon, og dens forbindelse til en tysk stat. Det første konkrete svaret på disse spørsmålene kom under Tysklands første samling under Bismarck i 1871. Dette ble kalt ’kleindeutsche Lösung’ fordi den ikke inkluderte alle tyskspråklige områder. Den førte også til en sterk sentralisering av tysk makt. Bismarcks europapolitikk var et svar på det tyske historikere kaller ’Einkreisungstrauma’, eller innsirklingstraumet. De europeiske statene var engstelige for tyskernes makt, mens tyskerne var redde for at de omliggende landene skulle alliere seg mot dem. Her ligger også kjernen i 1900-tallets variant av det tyske spørsmål. Kunne man forene eksistensen av en sterk tysk nasjonalstat med en stabil og fredfull europeisk orden? De to verdenskrigene var på tragisk vis benektende svar på dette.
Etter første verdenskrig forsøkte de seirende europeiske statene å stabilisere Europa ved å holde Tyskland nede økonomisk. Det fikk som kjent katastrofale resultater, da Hitler ville ha revansj. Etter annen verdenskrig var det fortsatt et uttalt mål for seiersmaktene å kontrollere tysk makt, men da ved å holde Tyskland nede politisk. Løsningen ble å dele Tyskland i to separate stater, hvor de to statene ble integrert på hver sin side i konflikten. Under den kalde krigen var maktbalansen redusert til en konflikt med to supermakter, som overstyrte den gamle europeiske maktbalansen mellom flere stater.
Med avviklingen av den kalde krigen kom spørsmålet om organiseringen av den tyske statsdannelsen i Europas sentrum opp på nytt. Gjenforeningsprosessen i 1989/90 viser tydelig hvordan forholdet mellom det indre og ytre tyske spørsmål henger sammen.
Én tysk nasjonalstat i 1990
Den tyske gjenforening i 1990 ga løsninger på grunnleggende nasjonale spørsmål som bare hadde funnet en midlertidig løsning under den kalde krigen. Under den kalde krigen hadde de to tyske statene operert med et begrep om ’to stater og en nasjon’. Samtidig som de anerkjente hverandre som suverene stater, betraktet de sitt gjensidige forhold som interne tyske relasjoner. Begge statenes konstitusjoner inneholdt en formulering om at det var et mål å gjenforene Tyskland.
Gjenforeningen skjedde ved at de fem østlige delstatene ble innlemmet i den vestlige Forbundsrepublikken. Samtidig ble den tidligere vesttyske grunnloven endret fra å ha midlertidig status til å bli permanent. Dette skapte ikke bare en konstitusjonell kontinuitet for Forbundsrepublikken. Det tidligere Vest-Tysklands forhold til andre land ble videreført. Her var medlemskapene i det europeiske fellesskap og den atlantiske alliansen spesielt viktig.
Først i forbindelse med gjenforeningen ble Tyskland formelt anerkjent som en suveren stat. De to tyske statene var riktignok anerkjent som suverene stater i 1954, men de var fortsatt underlagt en rekke restriksjoner, og anerkjennelsen gjaldt ikke et framtidig samlet Tyskland. De vestlige allierte forbeholdt seg retten til kontroll over Berlin og en eventuell tysk samling, samtidig som de beholdt militære styrker på tysk jord. Den tyske samlingen ble derfor gjennomført som en avtale mellom de to tyske statene og de fire tidligere okkupasjonsmaktene, den såkalte 2+4-avtalen.
Seiersmaktene hadde bare anerkjent de tyske grensene i øst så lenge Tyskland var delt. Samlingen førte til at grensene mellom Tyskland og Polen måtte anerkjennes på ny. Da denne grensen ble trukket opp etter krigen, ble tidligere tyske områder polske. Dette var områder som hadde stor historisk betydning for Tyskland. Grensene ble ikke internasjonalt bindende før en felles avtale mellom Tyskland og Polen var signert i november 1990. Den ble ratifisert i den tyske forbundsdagen så sent som i oktober 1991.
Med Tyskland i midten
Gjenforeningen løste den indre organiseringen av den tyske nasjonalstaten. Samtidig provoserte den frem spørsmålet om hvilken rolle det samlede Tyskland skulle spille i Europa.
Den kalde krigen hadde gjort Tyskland ’Europafähig’. Begge de tyske statene var innlemmet i allianser som regulerte deres utenriks- og sikkerhetspolitikk. Etter gjenforeningen forlot rundt 650 000 utenlandske soldater tysk territorium. Da den siste russiske soldat forlot tysk jord i august 1994, skrev den liberale ukeavisen Die Zeit at først nå var annen verdenskrig over.
Med gjenforeningen økte den føderale republikkens territorium med rundt 100 000 km2 og rundt 15 millioner mennesker. Dermed ble Tyskland mye større enn alle andre land i Europa, bortsett fra Russland. Landet er åtte ganger så stort som Tsjekkia, dobbelt så stort som Polen, og 1,3 ganger Frankrike og Storbritannia. Dette påvirker stemmevekt og innflytelse i EU.
Tysklands klassiske posisjon midt i Europa, ’die deutsche Mittellage’ fikk også ny betydning. Plasseringen midt på det europeiske kontinentet har gjort Tyskland til et transittland mellom regioner, og et møtested for ulike ideologier og religioner. Under den kalde krigen var dette underordnet konflikten mellom de to supermaktene. Spesielt etter den russiske tilbaketrekningen i 1994 fikk den geografiske beliggenheten ny betydning. Tysklands grenser mot øst utgjorde da grensene mellom stabilitet og ustabilitet, og mellom rik og fattig. Helt fram til NATOs første utvidelse i 1999 og EUs utvidelse østover i 2004 var den tyske østgrensen også grensen for medlemskap i stabile internasjonale organisasjoner. Tyskland hadde sterk interesse i å utvide både EU og NATO. Utvidelsene skulle sørge for en vestliggjøring av landets naboer i øst.
Tysk handlefrihet gjennom EU
Det gjenforente Tysklands nye størrelse, formelle suverenitet og sentrale posisjon i Europas sentrum kunne øke naboenes uro over å ha fått en ny kjempe midt i Europa. Tidlig på 1990-tallet var det viktig for tyske politikere å berolige naboene. Det gjaldt å demonstrere at tysk politikk var preget av kontinuitet. Landet hadde ingen stormaktsambisjoner, og ønsket ikke å handle på egen hånd. Tyskland forfulgte sine nasjonale interesser og utøvet sin økende politiske makt ved å kanalisere dem gjennom integrasjon i EU og samarbeid i NATO. På denne måten ønsket tyskerne å forsikre omgivelsene om at de var en forutsigbar partner. Den klassiske maktbalansen mellom europeiske stater skulle erstattes av overnasjonal integrasjon, styrt gjennom felles lover. Integrasjon i EU er den tyske strategien for å løse det tyske spørsmål i dag.
Ønsket om å bli integrert i et handlekraftig EU var avgjørende for Maastricht-traktaten, hvor grunnlaget for det europeiske valutasamarbeidet ble lagt. Stabilitetspakten, som skulle tvinge landene til budsjettdisiplin, var en tysk idé. Nå viser det seg at ingen har klart å holde seg innenfor de økonomiske begrensningene.
Det er en skjebnens ironi at krisen i euroområdet dukket opp rett før 20-års jubileet for gjenforeningen. Forbundskansler Merkel sier åpent at finanskrisen og problemene med euroen truer det europeiske samarbeidet. Hvis eurosamarbeidet ryker, kan den overnasjonale strukturen som har gitt det gjenforente Tyskland politisk handlingsrom bryte sammen. Det er ikke det minste underlig at de andre EU-landene sender regningen til den tyske kansleren. Men det bør heller ikke overraske noen at hun skjærer grimaser når hun betaler.
Eurokrise 2010