Fellesskap i grenseland
KRONIKK
Marianne Takle
Klassekampen 29.juni 2017
Ingen vet hvor mange migranter som finnes i Europa. EU forsvarer politikk ved hjelp av dårlig statistikk.
https://klassekampen.no/artikkel/2017-06-29/fellesskap-i-grenseland
For ti år siden ble EUs medlemsland enige om å lage felles statistikk for migranter og personer som søker internasjonal beskyttelse. Det er ikke nytt at EUs medlemsland samordner statistikk, for felles politikk skaper behov for felles statistikk. Migrasjonsstatistikken er likevel spesiell fordi den forener politikk og identitet. EUs migrasjonsstatistikk danner grunnlaget for EUs grensekontroll, fordeling av penger og flyktninger. Denne statistikken er ikke bare viktig for den praktiske politikken. Den markerer også administrative grenser for kulturelle og politiske fellesskap.
EUs migrasjonspolitikk er som kjent i dyp krise, og dette viser seg i statistikken. Selv om fordelingen av flyktninger er langt fra nok til å møte utfordringene i noen europeiske land, skaper den splittelse blant medlemslandene, og mange har ikke fulgt opp i praksis.
I mars 2017 kalte forskningstidsskriftet Nature på lederplass den globale migrasjonsstatistikken «a mess» – altså et rot. Nature pekte på at landene bruker forskjellige kategorier av migranter og ulike måter å telle dem på. Dette problemet finner vi også i EUs migrasjonsstatistikk, fordi de europeiske landene har forskjellige historiske administrative tradisjoner og ulike erfaringer med migrasjon.
Den franske forskeren Alain Desrosières har vist hvordan statistikk har vært avgjørende for nasjonal standardisering, administrasjon og politiske beslutninger siden etableringen av de europeiske nasjonalstatene på 1700- og 1800-tallet.
Migrasjonsstatistikken brukes til å kategorisere og telle de personene som krysser grensene til landets territorium uten å være en del av nasjonen. Alle som bruker et lands migrasjonsstatistikk overtar samtidig kategoriseringene, og dermed ofte også forståelsene av samfunnsfenomenet. De statistiske kategoriene har derfor stor betydning for hvordan det nasjonale fellesskapet blir forstått av politikere, byråkrater, i mediene og blant forskere.
En gruppe forskere fra det østerrikske vitenskapsakademiet delte i 2008 de europeiske landenes migrasjonsstatistikk inn i fire grupper. Den ene typen statistikk skapes i tidligere kolonimakter, som Frankrike, Storbritannia og Belgia. Fordi de har gitt statsborgerskap til personer fra tidligere kolonier er statsborgerskap dårlig egnet til å måle innvandring. Den andre gruppen land har mye erfaring med gjestearbeidere. Tyskland, Østerrike og Sveits har strenge krav til statsborgerskap, og har målt innvandring ut fra statsborgerskapet. Den tredje gruppen er tidligere kommunistiske land som Polen, Ungarn og Romania. De har vært mer opptatt av å måle utvandring enn innvandring.
Den siste gruppen er land som først nylig har mottatt et stort antall migranter, som Hellas, Tyrkia og Portugal. De er i ferd med å utvikle ny statistikk på migrasjonsfeltet. Statistikken er i samsvar med de politiske behovene landene har.
EUs felles migrasjonsstatistikk definerer en internasjonal migrant som en som har skiftet permanent bosted det siste året. Disse blir delt inn i et komplisert kategorisystem. Hovedskillet går mellom EU-borgere, som per definisjon er innenfor, og tredjelandsborgere. Tredjelandsborgere er delt i to grupper ut fra om de har permanent oppholdstillatelse. De som ikke har permanent oppholdstillatelse er delt inn i tre grupper: legale migranter, asylsøkere og personer uten legalt opphold. Medlemslandene leverer data til Eurostat, EUs statistiske byrå, som lager felles statistikk.
Fordi ingen vet nøyaktig hvor mange asylsøkere som kommer til Europa, ønsker EU seg ferskere og mer finmasket statistikk. Denne oppgaven er gitt til grensekontrollorganene EASO og Frontex. Disse er operative enheter, så når de samler inn data er det kort vei fra produksjon av statistikk til politiske handlinger. Dette kan være en feilkilde. Et kjent eksempel er da Frontex publiserte misvisende statistikk på sin hjemmeside i oktober 2015. Midt under den politiske krisen, da store flyktninggrupper vandret gjennom Balkan, annonserte Frontex at 710 000 migranter hadde kommet til EU/Schengenområdet de første ni månedene det året.
En britisk forsker kritiserte Frontex for å publisere for høye tall. Frontex ble tvunget til å innrømme at det var mulige dobbelttellinger, og en talsperson uttalte at Frontex: «bare bruker dataene de mottar fra medlemslandene».
Selv om EUs medlemsstater forsøker å harmonisere sin migrasjonsstatistikk, betyr ikke dette at landene harmoniserer sin forståelse av fenomenet.
Konsekvensen er at EU-institusjonene bruker ufullstendig statistikk til å legitimere migrasjons- og asylpolitikken, og dette er ikke bare et teknisk og praktisk problem. Bak denne ufullstendigheten ligger det administrative forskjeller mellom medlemslandene som er knyttet til landenes vedlikehold av nasjonal identitet.
Hva kan man gjøre for å få orden på dette? Intet mindre enn å gjennomføre en dyp kulturell og politisk integrering i EU. Problemene med migrasjonsstatistikken viser at de administrative tradisjonene er avgjørende for å få til dette, fordi migrasjonsstatistikk dreier seg om avgrensing av fellesskap.
Marianne Takle, forsker ved NOVA, HiOA
Fellesskap i grenseland -Frontex