2011.06.23 Fra tysker til innvandrer
"Med andre ord" i Klassekampen 23.06.2011
Last ned som PDF s1 s 2
Etnisk tilhørighet har fortsatt betydning i europeisk politikk. Tyskland er et godt eksempel. Tyske myndigheter operer med et finmasket kategorisystem for hva det vil si å være tysk, og man får ulike rettigheter etter hvilken kategori man ender i. I dag ser vi likevel en utvikling hvor etniske tyskere som kommer til Tyskland i stadig større grad blir behandlet på linje med andre innvandrere.
Det har aldri vært slik at alle de som snakker tysk i Europa har bodd innenfor grensene til en tysk stat. Særlig i Øst- og Sentral-Europa har det vært mange tyske enklaver, blant annet fordi Katarina den store inviterte tyskere til å bosette seg i Russland i 1763.
Da tyske tenkere som Herder og Fichte tok opp spørsmålet om den tyske nasjon i årene rundt 1800, opererte de med et fellesskap mellom alle som lever i en tysk kultur og snakker tysk, uansett hvor de bor. Dette kalte den tyske historikeren Friedrich Meinecke ”kulturnasjon” i 1907, og satt opp som en motsetning til det han kalte ”statsnasjon”. De to nasjonsforståelsene bygger på to ulike måter å definere fellesskap. Mens kulturnasjonen knyttes til felles språk, religion, tradisjon og historie, kan en statsnasjon gjøre alle til statsborgere uansett kulturell bakgrunn. Dagens europeiske nasjonalstater bygger på forskjellige kombinasjoner av disse nasjonsforståelsene.
Selv om den tyske kulturnasjon har dype historiske røtter, ble den juridiske kategorien ”å tilhøre det tyske folk” først innført da den vest-tyske Forbundsrepublikkens grunnlov ble vedtatt i 1949. Man laget da et juridisk skille mellom to typer tyskere: personer som tilhører staten og personer som tilhører det tyske folk. Mens den første kategorien er politisk og omfatter landets statsborgere, viser den andre til et begrep om kulturell tilhørighet. Bakgrunnen var den spesielle situasjonen etter annen verdenskrig. Minst 8 millioner tyskerne ble fordrevet fra områder i Øst- og Sentral-Europa etter sammenbruddet i 1945. Grensene mellom Polen og Øst-Tyskland ble forskjøvet vestover, og Øst-Tyskland var et kommunistisk diktatur. Forbundsrepublikken, som ble dannet i de sonene som var okkupert av vestmaktene, ville åpne for å gi alle tyskere en juridisk mulighet til å komme til landet. De var jo allerede tyskere, selv om de ikke var tyske statsborgere.
For å regulere denne innvandringen, måtte man definere hvem som var tysk. Dette ble spesifisert i loven om de fordrevne (Bundesvertriebenengesetz) i 1953. Loven definerer medlemmer av det tyske folk som den som har bekjent seg til tysk kultur i sitt hjemland, forutsatt at denne bekjennelsen er bekreftet gjennom kjennetegn som avstamming, språk, oppdragelse og kultur. Etter 1953 kunne personer som oppfylte disse kriteriene og som bodde i områder øst for Vest-Tyskland fritt innvandre til Vest-Tyskland og få tysk statsborgerskap. De ble betegnet som Aussiedler.
Under den kalde krigen åpnet loven for at personer med tysk avstamming som flyktet fra de kommunistiske regimene i øst, fikk statsborgerskap og økonomisk støtte. Fordi det var så få som klarte å flykte var det ingen som stilte spørsmål ved legitimiteten til ordningen. I perioden fra 1953 til 1989 kom det mellom 20 000 og 60 000 personer hvert år. Murens fall og demokratiseringen i Øst- og Sentral-Europa fjernet hindringene for utreise. Dette førte til en voldsom økning i strømmen av Aussiedler til Tyskland. Rundt 2,5 millioner personer som kan dokumentere tilhørighet til det tyske folk har innvandret til Tyskland siden avviklingen av den kalde krigen og fram til i dag. De fleste har kommet fra områder som var underlagt den tidligere Sovjetunionen, men mange har også utvandret fra Polen og Romania.
I løpet av de første 7 årene, fra 1990 til 1997, innvandret rundt 200 000 hvert år. Fra 1990-tallet har tallet sunket. Mellom 1998 og 2005 var den årlige innvandringen mellom 50 000 og 100 000. Etter 2006 har antallet falt til rundt 5000 hvert år. Nedgangen skyldes at tyske myndigheter etter hvert begynte å begrense etniske tyskeres mulighet til å innvandre til Tyskland.
De viktigste restriksjonene ble innført i 1993. Det skjedde gjennom det såkalte asylkompromisset, der de store politiske partiene ble enige om å innføre parallelle restriksjoner for både Aussiedler og asylsøkere. Sosialdemokratene ville avvikle hele ordningen som ga etniske tyskere fra området øst for Tyskland privilegert adgang til landet. De konservative ønsket på sin side å redusere antallet asylsøkere på generell basis. Det siste var et følsomt spørsmål i Tyskland. Mange mente at Forbundsrepublikken hadde en moralsk forpliktelse til å opprettholde en liberal asylpolitikk på grunn av historien.
Asylkompromisset førte til at innvandring av etniske tyskere avvikles over tid. Resultatet ble at de som automatisk får innvandre til Tyskland ut fra denne ordningen bare er personer som er født før 1. januar 1993, som kan dokumentere tilhørighet til det tyske folk, og som bor i områder som tidligere var en del av Sovjetunionen. Samtidig endret staten navnet på gruppen fra Aussiedler til Spätaussiedler. Etniske tyskere fra andre land i Øst- og Sentral-Europa kan fortsatt komme til Tyskland, men det forutsetter at de kan dokumentere at de er forfulgt som tyskere der de bor. Personer fra det tidligere Sovjetunionen må bare vise at de oppfyller kriteriene for å til høre det tyske folk. Asylkompromisset førte også til at maksimalt 225 000 Spätaussiedler kunne innvandre hvert år. Dette ble senere justert ned til 100 000.
I 1997 ble ordningen strammet inn. Da innførte Tyskland en obligatorisk språktest. Skulle man bli godkjent som Spätaussiedler måtte man kunne tysk. Språkkravet viste seg å bli en effektiv barriere. De første fire årene etter at tyskprøven ble innført var det bare 60 prosent som bestod. Det var imidlertid uenighet i Tyskland om testen. I flere dommer reduserte den tyske forfatningsdomstolen betydningen av språkkunnskaper, og la mer vekt på avstamming og kultur. Som et svar på forfatningsdomstolens tolkning av loven, la sosialdemokratene og de grønne fram et lovforslag i 2001 om å stramme inn språkkravene. Venstresiden fikk støtte fra de konservative om at språk var et spesielt viktig kriterium for å bli definert som Spätaussiedler. Det var ikke lenger nok å ha tyske forfedre og bo i det tidligere Sovjetunionen. De små partiene, FDP og PDS, ville avvikle hele ordningen.
Den tyske stat har lenge hatt et omfattende program for assimilasjon av etniske tyskere som innvandret til Forbundsrepublikken. Denne politikken bygget på en enighet mellom vertslandet og Aussiedler/Spätaussiedler om at de ikke bare skulle få mulighet til å bosette seg i landet og bli tyske statsborgere. Siden de var en del av den tyske kultur var målet full assimilering. Den tyske stat påtok seg ansvaret for at de etniske tyskerne kom inn i arbeidsmarket, ble innlemmet i velferdsordninger og fikk språkopplæring. Dette ga denne gruppen økonomiske og praktiske fordeler som andre innvandrergrupper ikke hadde tilgang til.
Først da en ny innvandringslov trådte i kraft i 2005, innførte den tyske stat et nasjonalt program for integrering av alle grupper innvandrere: arbeidsinnvandrere, asylsøkere, de som kom gjennom familiegjenforening og Spätaussiedler. Programmet inneholdt språkkurs og innføring i det tyske juridiske systemet, tysk historie og kultur. Gjennom denne ordningen ble gruppen av Spätaussiedler behandlet mer på like fot med andre innvandrere. Begrunnelsen var at man antok at alle som innvandret til Tyskland ville møte de samme problemene. Derfor hadde de også samme behov for hjelp til integrering.
Denne reformen representerte samtidig en glidning i oppfatningen av statusen til gruppen Spätaussiedler. De gikk fra å være definert som medlemmer av det tyske folk, som hadde bodd utenfor landets grenser, til å bli behandlet på linje med andre innvandrere til Tyskland. Det var likevel ikke tale om fullstendig likestilling med andre innvandrergrupper. Fortsatt er det spesielle lover som regulerer innvandring av etniske tyskere.
Spør man tyske politikere og byråkrater om årsakene til endringene i Tysklands behandling av Aussiedler/Spätaussiedler svarer de ofte at det har vært en tilpasning til situasjonen etter den kalde krigen.
Dette stemmer ikke helt. Under prosessen ligger en uenighet om den politiske betydningen av etnisk tilhørighet. De konservative partiene har hele tiden holdt fast ved de etniske tyskernes privilegier. Senest da man innførte like språk- og integreringskurs for alle innvandrere i 2005, uttrykte de konservative en uro for at ordningen ville skape problemer for gruppen av Spätaussiedler. De konservatives argument om at Tyskland har et spesielt ansvar for denne gruppen av etniske tyskere viser at de ikke har endret grunnleggende holdning på dette området. Restriksjonene kan tolkes som en pragmatisk tilpasning innenfor rammen av en etnisk forståelse av fellesskap.
En viktig faktor bak denne tilpasningen er de demografiske endringene blant de tyskerne som har kommet som Spätaussiedler. De som kom på begynnelsen av 1990-tallet behersket tysk språk og kultur, og gled lett inn i det tyske samfunn. De som har kommet senere har derimot hatt stadig dårligere kjennskap til tysk språk og kultur, og har vært vanskeligere å assimilere. De fikk tilnavnet Russland-tyskere, og er ofte ansett for å være mer russere enn tyskere.
Statusen til Spätaussiedler som innvandrer til Tyskland fra de tyske enklavene i det tidligere Sovjetunionen, er i ferd med å endes fra tyskere til innvandrere. Særrettighetene fases gradvis ut, for de gjelder bare personer som er født før 1993.
Tyskland har likevel beholdt den politiske og juridiske kategorien Spätaussiedler. Også i dag opererer tyske myndigheter med en forståelse av et kulturelt fellesskap som er mer omfattende enn statsborgerskapet. Etnisk tilhørighet gir fortsatt særrettigheter, selv om disse blir stadig mer begrenset i praksis.
"Med andre ord" i Klassekampen 23.06.2011
Last ned som PDF s1 s 2
Etnisk tilhørighet har fortsatt betydning i europeisk politikk. Tyskland er et godt eksempel. Tyske myndigheter operer med et finmasket kategorisystem for hva det vil si å være tysk, og man får ulike rettigheter etter hvilken kategori man ender i. I dag ser vi likevel en utvikling hvor etniske tyskere som kommer til Tyskland i stadig større grad blir behandlet på linje med andre innvandrere.
Det har aldri vært slik at alle de som snakker tysk i Europa har bodd innenfor grensene til en tysk stat. Særlig i Øst- og Sentral-Europa har det vært mange tyske enklaver, blant annet fordi Katarina den store inviterte tyskere til å bosette seg i Russland i 1763.
Da tyske tenkere som Herder og Fichte tok opp spørsmålet om den tyske nasjon i årene rundt 1800, opererte de med et fellesskap mellom alle som lever i en tysk kultur og snakker tysk, uansett hvor de bor. Dette kalte den tyske historikeren Friedrich Meinecke ”kulturnasjon” i 1907, og satt opp som en motsetning til det han kalte ”statsnasjon”. De to nasjonsforståelsene bygger på to ulike måter å definere fellesskap. Mens kulturnasjonen knyttes til felles språk, religion, tradisjon og historie, kan en statsnasjon gjøre alle til statsborgere uansett kulturell bakgrunn. Dagens europeiske nasjonalstater bygger på forskjellige kombinasjoner av disse nasjonsforståelsene.
Selv om den tyske kulturnasjon har dype historiske røtter, ble den juridiske kategorien ”å tilhøre det tyske folk” først innført da den vest-tyske Forbundsrepublikkens grunnlov ble vedtatt i 1949. Man laget da et juridisk skille mellom to typer tyskere: personer som tilhører staten og personer som tilhører det tyske folk. Mens den første kategorien er politisk og omfatter landets statsborgere, viser den andre til et begrep om kulturell tilhørighet. Bakgrunnen var den spesielle situasjonen etter annen verdenskrig. Minst 8 millioner tyskerne ble fordrevet fra områder i Øst- og Sentral-Europa etter sammenbruddet i 1945. Grensene mellom Polen og Øst-Tyskland ble forskjøvet vestover, og Øst-Tyskland var et kommunistisk diktatur. Forbundsrepublikken, som ble dannet i de sonene som var okkupert av vestmaktene, ville åpne for å gi alle tyskere en juridisk mulighet til å komme til landet. De var jo allerede tyskere, selv om de ikke var tyske statsborgere.
For å regulere denne innvandringen, måtte man definere hvem som var tysk. Dette ble spesifisert i loven om de fordrevne (Bundesvertriebenengesetz) i 1953. Loven definerer medlemmer av det tyske folk som den som har bekjent seg til tysk kultur i sitt hjemland, forutsatt at denne bekjennelsen er bekreftet gjennom kjennetegn som avstamming, språk, oppdragelse og kultur. Etter 1953 kunne personer som oppfylte disse kriteriene og som bodde i områder øst for Vest-Tyskland fritt innvandre til Vest-Tyskland og få tysk statsborgerskap. De ble betegnet som Aussiedler.
Under den kalde krigen åpnet loven for at personer med tysk avstamming som flyktet fra de kommunistiske regimene i øst, fikk statsborgerskap og økonomisk støtte. Fordi det var så få som klarte å flykte var det ingen som stilte spørsmål ved legitimiteten til ordningen. I perioden fra 1953 til 1989 kom det mellom 20 000 og 60 000 personer hvert år. Murens fall og demokratiseringen i Øst- og Sentral-Europa fjernet hindringene for utreise. Dette førte til en voldsom økning i strømmen av Aussiedler til Tyskland. Rundt 2,5 millioner personer som kan dokumentere tilhørighet til det tyske folk har innvandret til Tyskland siden avviklingen av den kalde krigen og fram til i dag. De fleste har kommet fra områder som var underlagt den tidligere Sovjetunionen, men mange har også utvandret fra Polen og Romania.
I løpet av de første 7 årene, fra 1990 til 1997, innvandret rundt 200 000 hvert år. Fra 1990-tallet har tallet sunket. Mellom 1998 og 2005 var den årlige innvandringen mellom 50 000 og 100 000. Etter 2006 har antallet falt til rundt 5000 hvert år. Nedgangen skyldes at tyske myndigheter etter hvert begynte å begrense etniske tyskeres mulighet til å innvandre til Tyskland.
De viktigste restriksjonene ble innført i 1993. Det skjedde gjennom det såkalte asylkompromisset, der de store politiske partiene ble enige om å innføre parallelle restriksjoner for både Aussiedler og asylsøkere. Sosialdemokratene ville avvikle hele ordningen som ga etniske tyskere fra området øst for Tyskland privilegert adgang til landet. De konservative ønsket på sin side å redusere antallet asylsøkere på generell basis. Det siste var et følsomt spørsmål i Tyskland. Mange mente at Forbundsrepublikken hadde en moralsk forpliktelse til å opprettholde en liberal asylpolitikk på grunn av historien.
Asylkompromisset førte til at innvandring av etniske tyskere avvikles over tid. Resultatet ble at de som automatisk får innvandre til Tyskland ut fra denne ordningen bare er personer som er født før 1. januar 1993, som kan dokumentere tilhørighet til det tyske folk, og som bor i områder som tidligere var en del av Sovjetunionen. Samtidig endret staten navnet på gruppen fra Aussiedler til Spätaussiedler. Etniske tyskere fra andre land i Øst- og Sentral-Europa kan fortsatt komme til Tyskland, men det forutsetter at de kan dokumentere at de er forfulgt som tyskere der de bor. Personer fra det tidligere Sovjetunionen må bare vise at de oppfyller kriteriene for å til høre det tyske folk. Asylkompromisset førte også til at maksimalt 225 000 Spätaussiedler kunne innvandre hvert år. Dette ble senere justert ned til 100 000.
I 1997 ble ordningen strammet inn. Da innførte Tyskland en obligatorisk språktest. Skulle man bli godkjent som Spätaussiedler måtte man kunne tysk. Språkkravet viste seg å bli en effektiv barriere. De første fire årene etter at tyskprøven ble innført var det bare 60 prosent som bestod. Det var imidlertid uenighet i Tyskland om testen. I flere dommer reduserte den tyske forfatningsdomstolen betydningen av språkkunnskaper, og la mer vekt på avstamming og kultur. Som et svar på forfatningsdomstolens tolkning av loven, la sosialdemokratene og de grønne fram et lovforslag i 2001 om å stramme inn språkkravene. Venstresiden fikk støtte fra de konservative om at språk var et spesielt viktig kriterium for å bli definert som Spätaussiedler. Det var ikke lenger nok å ha tyske forfedre og bo i det tidligere Sovjetunionen. De små partiene, FDP og PDS, ville avvikle hele ordningen.
Den tyske stat har lenge hatt et omfattende program for assimilasjon av etniske tyskere som innvandret til Forbundsrepublikken. Denne politikken bygget på en enighet mellom vertslandet og Aussiedler/Spätaussiedler om at de ikke bare skulle få mulighet til å bosette seg i landet og bli tyske statsborgere. Siden de var en del av den tyske kultur var målet full assimilering. Den tyske stat påtok seg ansvaret for at de etniske tyskerne kom inn i arbeidsmarket, ble innlemmet i velferdsordninger og fikk språkopplæring. Dette ga denne gruppen økonomiske og praktiske fordeler som andre innvandrergrupper ikke hadde tilgang til.
Først da en ny innvandringslov trådte i kraft i 2005, innførte den tyske stat et nasjonalt program for integrering av alle grupper innvandrere: arbeidsinnvandrere, asylsøkere, de som kom gjennom familiegjenforening og Spätaussiedler. Programmet inneholdt språkkurs og innføring i det tyske juridiske systemet, tysk historie og kultur. Gjennom denne ordningen ble gruppen av Spätaussiedler behandlet mer på like fot med andre innvandrere. Begrunnelsen var at man antok at alle som innvandret til Tyskland ville møte de samme problemene. Derfor hadde de også samme behov for hjelp til integrering.
Denne reformen representerte samtidig en glidning i oppfatningen av statusen til gruppen Spätaussiedler. De gikk fra å være definert som medlemmer av det tyske folk, som hadde bodd utenfor landets grenser, til å bli behandlet på linje med andre innvandrere til Tyskland. Det var likevel ikke tale om fullstendig likestilling med andre innvandrergrupper. Fortsatt er det spesielle lover som regulerer innvandring av etniske tyskere.
Spør man tyske politikere og byråkrater om årsakene til endringene i Tysklands behandling av Aussiedler/Spätaussiedler svarer de ofte at det har vært en tilpasning til situasjonen etter den kalde krigen.
Dette stemmer ikke helt. Under prosessen ligger en uenighet om den politiske betydningen av etnisk tilhørighet. De konservative partiene har hele tiden holdt fast ved de etniske tyskernes privilegier. Senest da man innførte like språk- og integreringskurs for alle innvandrere i 2005, uttrykte de konservative en uro for at ordningen ville skape problemer for gruppen av Spätaussiedler. De konservatives argument om at Tyskland har et spesielt ansvar for denne gruppen av etniske tyskere viser at de ikke har endret grunnleggende holdning på dette området. Restriksjonene kan tolkes som en pragmatisk tilpasning innenfor rammen av en etnisk forståelse av fellesskap.
En viktig faktor bak denne tilpasningen er de demografiske endringene blant de tyskerne som har kommet som Spätaussiedler. De som kom på begynnelsen av 1990-tallet behersket tysk språk og kultur, og gled lett inn i det tyske samfunn. De som har kommet senere har derimot hatt stadig dårligere kjennskap til tysk språk og kultur, og har vært vanskeligere å assimilere. De fikk tilnavnet Russland-tyskere, og er ofte ansett for å være mer russere enn tyskere.
Statusen til Spätaussiedler som innvandrer til Tyskland fra de tyske enklavene i det tidligere Sovjetunionen, er i ferd med å endes fra tyskere til innvandrere. Særrettighetene fases gradvis ut, for de gjelder bare personer som er født før 1993.
Tyskland har likevel beholdt den politiske og juridiske kategorien Spätaussiedler. Også i dag opererer tyske myndigheter med en forståelse av et kulturelt fellesskap som er mer omfattende enn statsborgerskapet. Etnisk tilhørighet gir fortsatt særrettigheter, selv om disse blir stadig mer begrenset i praksis.
All rights reserved by the author. Citations with credits to the source are welcome.
Fra tysker til innvandrer