Grønne veivalg
Intervju i Vagant 13/3 2019
ved Oda Vige Helle
(utdrag)
Les hele intervjuet, med flere politikere, i Vagant
I Nytt Norsk Tidsskrift 4/2018 kritiserer OsloMet-forsker Marianne Takle måten norske politikere snakker om opphenting av olje og utviding av oljefondet.
Marianne Takle, du kritiserer retorikken som har rettferdiggjort oljeutvinningen.
Hva kjennetegner denne retorikken?
– I NOUer og proposisjoner til Stortinget blir oljefondet hovedsakelig beskrevet som sparing til fremtidige generasjoner. Grunnideen bygger på nasjonalformuemodellen, som ble innført i 1984 for å beskrive bruken av oljereservene. Den både åpner og lukker for ulike tenkemåter og løsninger – ut fra denne modellen foreslår man for eksempel å utligne en reduksjon i naturressurser med økning i finanskapital.
Hva er galt med denne beskrivelsen av oljefondet?
– Man underkommuniserer at beskrivelsen innebærer å erstatte naturressurser med finanskapital. Det er problematisk å omgjøre naturressurser til penger, særlig hvis ressursene er ikke-fornybare, som olje. Miljøødeleggelser og utarming av ressursene blir ikke tatt med i nasjonalformuemodellen, fordi alle verdier regnes om til kroneverdier. På denne måten tar vi fra fremtidige generasjoner et reelt valg om å hente opp olje eller ikke.
Hvilke partier mener du står for en endring i den eksisterende tilnærmingen?
– I de offentlige dokumentene jeg har gått gjennom, finnes ingen forskjeller mellom partiene. Det må sies at MDG ikke har vært i maktposisjon, og dermed ikke har vært del av undersøkelsen. Analysen viser først og fremst at nasjonalformuemodellen er en spesifikk økonomisk tenkemåte, som har oppnådd hegemoni. Den har eksempelvis gjort at uttrykket «omforming av petroleumsressurser til finansielle investeringer» gradvis er blitt et fast uttrykk i eksperters, byråkraters og politikeres vokabular. De bruker også uttrykket «veksle om», som om det var et gitt forhold mellom ikke-fornybare naturressurser og finansielle investeringer, noe det ikke er.
Hva er dine tanker om det «grønne skiftet» – hvilken vei bør grønne partier gå?
– Det grønne skiftet har nærmest vært ensbetydende med teknologioptimisme, som innebærer en tro på at det er mulig å fortsette med samme forbruk. Men økonomisk vekst kan ikke lenger være målet. Hvis vi fortsetter som før, vil vi ikke bare overlate en uoverskuelig mengde miljøproblemer til fremtidige generasjoner, men også pålegge dem en forventning om at de skal utvikle nye teknologiske løsninger.
Takle etterlyser en samtale om hvorvidt framtidige generasjoner i det hele tatt vil ønske å hente opp olje. Dette er en samtale som blant annet vil inneholde eller føre til vekstkritikk i form av konkrete politiske løfter i partiprogrammene.
Grønne veivalg